Jonas oppfører seg merkelig, og Oddveig frykter det verste.
«Det er ingen lett måte å gjøre dette på, Oddveig.»
Det strammet til i magen da hun hørte hva han sa. Dette måtte være verre enn hun hadde forestilt seg.
«Jeg er … glad i deg,» fortsatte han. «Ja, det … vet jeg jo,» sa hun usikkert. Det han hadde å si, måtte virkelig være ille.
«Vi er venner.»
«Nei,» sa han og ristet på hodet.
«Nei?» gjentok hun, fortsatt uten å forstå hva han mente.
«Jeg har følelser for deg, Oddveig. Følelser jeg ikke burde hatt hvis du bare hadde vært min venn,» buste han ut med. «Jeg … har deg kjær.»